Den siste tiden har jeg hatt en slags some-detox. Fordi jeg vil være mer tilstede. Jeg har Velsign, som er en drøm og et sideprosjekt. Jeg er lærer til vanlig (og har nå ferie), og det finnes alltid en liste med ting som burde vært gjort.
Men jeg er også mamma. Og det er det viktigste jeg er.
Så jeg har valgt å skrelle vekk noe av det som føles nødvendig, men som ikke er det. Og heller legge energien i det som faktisk er viktigst.
For eksempel leggetidseventyr.
I det siste har barna mine begynt å spørre etter mine eventyr – ikke bøker, ikke fortellinger vi allerede kjenner, men historier jeg finner på på dirra (som vi sier i Ytre Enebakk). Hver kveld: «Kan du ta et til, mamma? Bare ett ekstra laaangt?» Og det er noe hellig med akkurat de øyeblikkene – der jeg legger fra meg alt annet og bare lar hjertet og fantasien få spille. Da blir det 90-talls-stemning. Noe en mamma født i 1987 liker best av alt!
Her en kveld ville Sara-Lill at det skulle handle om en fugl. Anniken ville ha en kjempestor elefant med. Så da startet det sånn:
Det var en gang et lite egg, dypt inne i jungelen. Det var helt alene. Ikke et dyr eller fugl å se i nærheten.
«Sprekk,» sa det. Egget begynte å klekke.
«Sprekk,» sa det en gang til.
Og til slutt poppet et lite fjærløst fuglehode opp av skallet.
Hun så seg rundt. Ingen mamma? Ingen søsken? Hun var helt alene i den store vide verden.
«Tramp,» sa det plutselig.
«Tramp tramp tramp tramp,» fortsatte det, helt til det stoppet.
Den lille fuglen så opp. Der stod det en kjempestor elefant. Hun bøyde seg ned, studerte fuglen, snappet henne forsiktig opp – og bar henne med seg hjem.
Fuglen vokste opp blant elefantene. Hun hadde elefantbrødre og elefantsøstre. Og både fuglen og alle søsknene trodde at fuglen var en elefant.
En innmari dårlig elefant!
Hun tålte jo ingenting. Kunne ikke dusje med snabelen. Kunne ikke trampe høyt. Faktisk var snabelen hennes latterlig kort og kunne ikke brukes til noenting.
«Jeg er en skikkelig dårlig elefant,» sa fuglen.
En dag, da familien var ute og trasket, kom de til et stort stup.
Alle elefantene stoppet. Men fuglen snublet over en rot – og datt.
Rett utfor.
Det var ikke planlagt. Det var skikkelig skummelt.
Men så, midt i fallet, sa noe inni henne:
Flaks med vingene.
Hun rakk ikke å tenke – hun bare gjorde det. Spredte vingene.
Og fløy!
Hun lo høyt mens hun svevde gjennom lufta.
Hun visste ikke at elefanter kunne fly!
Oppe på stupet stod søsknene hennes og måpte! De visste heller ikke at elefanter kunne fly. Nå måtte de prøve å gjøre det samme.
De løp rundt på bakken. De hoppet og spredte de store, klumpete beina..
Og de deiset ned i bakken. «BUMP!»
Denne dagen skjønte de alle at den vesle fuglen slettes ikke var en elefant, men en fugl. En skikkelig bra fugl!
Og fra nå, sluttet hun å prøve å være noe hun ikke var.
Hun sa ikke lenger at hun var en dårlig elefant
Hun sa:
«Jeg er en veldig bra fugl.»
———————-
«Den stygge andungen» bare i ny drakt.
Egentlig synes jeg det aller beste og mest rørende med denne i historien her , er elefantmammaen på starten som bare tok med seg fuglen hjem og passet så godt på den at den tok det som en selvfølge at den var en elefant. Og det samme gjorde søsknene.
Det ble bare så veldig koselig å finne på et eventyr på dirra, og ungene bare ELSKER det. Og det er så ekstra koselig, fordi det er GANSKE mye de IKKE elsker om dagen og gir VELDIG klar beskjed om det 90 ganger i timen, om du skjønner….!
Men disse stundene er gull for sjela, eller hva man sier ?
Håper du setter av tid til det som er gull for sjela for deg også.
Og at du prøver å flakse litt med vingene i blant, i tilfelle du faktisk ER en fugl, bare ikke har visst om det før!
Uansett,
Gud velsign deg,
I Jesu navn,
Amen