Kjære vene! Har du sett serien om Quisling på TV 2?
Jeg har knapt klart å tenke på noe annet etter at jeg så den. Landets mest forhatte mann, Vidkun Quisling, fikk en sjelesørger før henrettelsen. En prest, Peder Olsen, satt i cella med ham, snakket med ham, lyttet til ham, ble hans eneste venn og var med han helt til siste skudd.
Jeg så siste episode i går sammen med mannen, og jeg gråt så jeg nesten hulket. Ikke fordi jeg plutselig ble så glad i Quisling, men fordi det var noe så ufattelig Jesus-aktig over det hele. Én ting som slår meg, er jo at vi alle både har det i oss å være en Quisling, og alle har vi det i oss å være en Peder Olsen.
Peder Olsen møtte Quisling som et menneske, ikke bare en landsforræder. Og jeg kan ikke slutte å tenke på hvor vanskelig det må ha vært. Tenk å møte en mann som trodde han var Norges redningsmann – samtidig som han har gjort forferdelige handlinger – og likevel behandle ham med respekt og kjærlighet. Jeg vet ikke med deg, men jeg hadde ikke klart det.
Og det er kanskje poenget. Vi klarer det ikke. Vi trenger Jesus. For hvem er vi til å bestemme hvem som er den største synderen? Hvem som skal bli benådet, og hvem som skal skytes? Vi er bare mennesker. Men Gud… er Gud. Og det er befriende å vite at vi trenger ikke å finne ut av alt selv.
Jeg tror det er en påminnelse vi trenger nå, når et nytt år banker på døra. Overalt oppfordres vi til å se innover – til å sette oss selv i fokus, bli sterkere, sunnere, mer produktive. Alt handler om hvordan vi kan bli bedre versjoner av oss selv, på alle tenkelige måter. Men hva om det ikke er hele poenget?
Hva om vi, i stedet for å se innover, ser oppover? Hva om vi lytter til hva Gud sier om livet vårt – at det kanskje handler mindre om oss selv og mer om menneskene rundt oss? Jeg vet det er kontroversielt å si i dag. Alt i vår kultur handler om å prioritere oss selv, sette grenser, beskytte egen tid. Men kanskje er det nettopp når vi åpner for å bli avbrutt, at vi møter Gud.
De fleste historiene om Jesus i Bibelen starter med en avbrytelse. Folk ropte etter ham mens han gikk langs veien, dyttet seg frem i folkemengden, løp mot ham når han prøvde å hvile. Og Jesus, han stoppet alltid. Han lot seg avbryte.
Kanskje vi også trenger å gjøre det? Å leve liv med åpne lommer av tid, der vi kan bli avbrutt – av naboen, av en venn som trenger oss, av Gud. Kanskje trenger vi å være mindre produktive, slik at vi kan bli mer til stede.
Når vi går inn i det nye året, håper jeg vi kan slippe taket i presset om å bli bedre, sterkere, flinkere. Kanskje handler det i stedet om å lene seg på Jesus – på hans nåde, kjærlighet og løfter. Om å stole på at Gud har tid nok for oss alle, og en plan som er større enn vi kan se akkurat nå.
Så la oss begynne 2025 med å lytte oppover. For det er der alt håp ligger – ikke i oss selv, men i han som holder oss fast, uansett hvor vi er.
Jeg ønsker deg og dine en riktig god jul
og et godt nytt år!
Og Gud velsigne deg, i Jesu navn,
Amen.