Der var jeg – midt i 16. mai-feiring i barnehagen på en klappstol av plast. Jeg hadde ingen mobil, bare to flagg barna hadde viftet med i toget. Jeg veivet litt med flaggene. Så opp. Pustet. Og tenkte: dette her… er jo mindfulness? Eller no.
Jeg så nemlig her om dagen et klipp fra en stand up-komiker som sa at vi (oss som er født på 80-90-tallet) hadde mindfulness hele tida – vi bare kalte det noe annet. Å stirre på regndråper på bilruta - mindfulness! Vente på tur på legekontoret - mindfulness! Sitte på do og bare…. Stirre på tapeten - mindfulness! Og nå, plutselig, satt jeg der og ventet på mannen og ungene, vaiet litt med de små flaggene og bare så opp på trærne (som i mai har grønnfarge på syre!) og kjente bare: dette er deilig.
Og så tenker jeg på alle gangene jeg ikke gjør det. Når jeg tar opp telefonen. Rasker meg videre. Glemmer å se. Som er ofte.
Jeg prøver å se mer. Lytte mer. Som her om dagen, i bilen med barna.
Femåringen min gråt fordi toåringen hadde sagt at hun ikke var fem år. Tårene rant, hun var helt knust.
Jeg sa: «Men du trenger jo ikke høre på det der… Det er jo bare løgn! Hvorfor gidder du tenke på det?»
Og akkurat idet jeg sa det, hørte jeg det, altså min egen stemme, men Gud bare: «Mhm. Du også. Hvorfor gidder du høre på all løgnen om degselv?»
Godt poeng.
Livet går i hundre her hjemme. Ikke bare fordi vi har små barn, men også fordi vi for tida har Sara og Mathias boende hos oss – våre beste venner som vanligvis bor i Malaysia, men som plutselig tok et vilt og vidunderlig valg om å komme hjem i to måneder. Det føles fortsatt litt surrealistisk at historien (en fra 4 år tilbake) gjentar seg. Jeg kunne ikke ønsket meg en bedre bonus-søster. (Vi er ikke søstre, men… folk skjønner ikke det.)
Og midt i alt dette, kjører Velsign videre. Det er så gøy! Og litt stress. Men mest gøy.
Jeg gleder meg vanvittig til å stå med stand på Oase i sommer. Jeg hadde tenkt å være superforberedt og ferdigprodusert i god tid… men vi vet jo hvordan det går. Så trolig blir det noen intense uker rett før. Klassisk Lena.
Men det skjer masse fint! Jeg har for eksempel et samarbeid gående med Maria Celine Lundeby – en utrolig dyktig forfatter som skriver for å hjelpe folk til å komme nærmere Jesus. Hun slipper en ny bok i høst, og jeg har fått æren av å designe et smykke til lanseringen! Vi har landet et førsteutkast, og jeg er så gira. Uten å spoile for mye: det handler om å la lyset slippe inn. Og jeg elsker det.
Og ja – jeg kjenner at jeg snart må lage en liten ny kolleksjon igjen. Ikke fordi det må være masse nytt hele tiden (vi har jo roet det ned litt siden «Lenas Gaver»-dagene), men fordi det er så spennende å skape helt nye design. Velsign-kundene elsker blomster og små, søte øredobber – og jeg skjønner dem så godt – men jeg elsker også å pushe litt. Prøve nye former, farger og uttrykk.
Så ja – kanskje kommer det noe nytt snart. Men etter Oase tror jeg… Eller… kanskje før, så jeg kan ha med ny kolleksjon PÅ Oase! Jeg hører allerede hva Jimmy kommer til å si når han leser dette ??
Takk for at du følger med. Og husk: du trenger ikke høre på løgnene – hverken fra toåringer, fienden eller ditt eget hode.
Uansett,
Gud velsign deg,
i Jesu navn,
Amen!